Saturday, April 7, 2012

Det var visst Deg…

Barfot og usikker går hun med nølende skritt bortover den skitne asfalten. Hun vet ikke hvor hun skal, men tror hun går i riktig retning. Det er vindstille akkurat nå, men det betyr ikke at det ikke plutselig vil begynne å storme igjen. Det er ikke kaldt, men ikke særlig varmt heller. Det er som å vandre i et vakuum, hvor både mørket og lyset prøver å sluke henne på samme tid. Frykt legger seg som et tykt teppe rundt den tynne kroppen hennes, og prøver å riste den over ende. Utenpå skjelver hun, men inni har hun fred, for hennes hjerte vet at Lyset er sterkere enn mørket. Det har det alltid vært, og det kommer det alltid til å være, for lyset kan aldri miste sin kraft. De gangene hun begynner å tvile på det må hun stoppe og snu seg rundt. Da får hun øye på lyset som varmet hennes kropp da hun var kald, som strøk henne ømt over kinnet når hun gråt, som omsluttet henne da hun sov og som fikk grøftekanten til å spire frem de vakreste blomster, så hun ble fanget av synet av skjønnhet da asfalten ble mørk og skitten.


Noen ganger kommer fiendene imot henne for å stjele hennes håp. Hun løper ikke lenger og gjemmer seg i klippene slik hun pleide å gjøre, men hun går imot dem selv når hun er redd. Rustningen hun trodde skulle beskytte henne mot slag og sår og fall og nederlag, var bare, når alt kom til alt et stort stykke metall, uten kraft og styrke i seg selv. Og det som for andre hadde vært nøkkelen til seier, ble for henne årsaken til større tap og smerte. Nå har hun endelig lagt av seg rustningen, og hun kan merke at frihet begynner å slå rot. Uten skjold og sverd er hun sårbar og naken. Hennes motstandere og fiender ler av henne når hun kommer gående med sine bare føtter, fillete klær og nakne hender. Men de vet ikke at hennes hjerte bærer en kraft som er større og sterkere enn døden. De vet ikke at bak de fillete klærne og den skjøre kroppen, bor det noe som er så fryktinngytende at fjellene kaster seg i havet, noe så mektig at havet deler seg på midten, noe så stort at universet bare blir som støv i forhold og noe så grensesprengende vakkert at bare et lite glimt smelter jern som sola smelter is.


...Sakte begynner tårene å renne igjen. De kommer innenfra og slutter ikke å renne før hele kroppen hennes er ren. De såre bena kommer litt og litt frem fra sitt møkkete skjulested. De dype sårene kommer til syne, og de får muligheten til å gro. Hun er helt utslitt og trenger å hvile noen dager. Et sted underveis mistet hun tryggheten, og den dype vissheten om at hun er elsket. Hun kan ikke gå videre uten, hun må gå tilbake og finne det hun har mistet. Men hun er for sliten til å reise seg. Hun synker sammen på den støvete veien, lukker øynene og forsvinner for seg selv. Varme, sterke armer tar tak rundt den skjøre kroppen og løfter henne opp fra bakken. Hun greier fremdeles ikke røre på seg, bare ligger der, livløs i kjærlige armer som holder henne på en måte hun aldri har blitt holdt. Det som var ynkelig, hjelpeløst, sårbart og skjørt blir fullendt i styrken av disse nådefulle armene. Hun løfter blikket og ser inn i øyner som brenner av nidkjærhet og inderlig barmhjertighet. Aldri har hun sett slike øyne, fryktinngytende, og samtidig grensesprengende milde og kjærlige. Det er som om evighetens skjulte mysterier er gjemt i disse intense øynene, som har sin hele og fulle oppmerksomhet rettet mot hennes. Plutselig får hun øye på en ung jente i de flammende øynene til skikkelsen som holder henne oppe. Jenta er grenseløst vakker, full av kraft og styrke, mektig som en dronning, uredd og tillitsfull, rakrygga og fri, yndig men modig, liten men seirende. Tårer triller nedover de røde kinnene idet hun forstår hvem jenta er. Hun har ikke mistet sin trygghet, sin styrke eller sin skjønnhet, hun hadde bare glemt hvem hun var i Hans øyne. Hun hadde begynt å leite etter Hans kjærlighet i andre ting, og sakte men sikkert glemt ut hvordan det var å være hel, hvordan det var å være fullkomment elska av Han som er fullkommen Kjærlighet.


Nå ser hun Hvem som var Lyset når alt var mørkt, Hvem som var hennes styrke når hun var svak, Hvem som varmet hennes kalde kropp, Hvem som strøk henne ømt over kinnet og tørket tårene hennes, Hvem som omsluttet henne når hun sov, Hvem som fikk grøftekanten til å spire frem de vakreste blomster, og som løftet hennes blikk bort fra den skitne asfalten… Det var visst Deg. Du jaget etter meg med godhet og barmhjertighet, nåde og sannhet. Du gråt da jeg snudde meg bort og søkte etter kjærlighet i det som aldri kan tilfredsstille. Du vrei Deg i smerte da Du så mitt hjerte briste, og så fortsatte Du å jage etter meg til jeg endelig sank sammen av utmattelse så Du kunne løfte meg opp, nær til Ditt hjerte og elske meg hel igjen. Ja, det var Du, min elskede, det var Du…


Saturday, May 14, 2011

Beautiful are the flowers of a tree
planted in tears
It shall flourish in quietness
It´s fruits shall be
full of love
It´s fragrance shall
bring hope
And the light of His Name
shall shine upon her
forever

Friday, March 18, 2011

i den stille vinden

Naken sitter hun i strandkanten hvor hun har sittet så mange ganger før. Naken og ekte og sårbar. Men det er annerledes denne gangen. Hun sitter fremdeles å venter. Venter på svar. Venter på å forstå. Venter på Han. Men denne gangen ligger hun seg ikke ned for å sove, holder rundt seg selv og gråter. Tårene renner enda, men øynene er åpne og på utkikk og hendene er rettet oppover i stille tilbedelse til Han som er god selv om hun ikke kan se Ham. Hun holder ikke lenger fast til seg selv, men hun gir slipp for å gripe Han. Hans navn er Håp. Den såre gråten som var så vond og smertefull er byttet ut med tårer fra livets kilde, levende vann til legedom og renselse. Hun har ikke flere ord. Hun bare sitter der og er til og elsker Han tilbake i sitt hjerte. Sakte men voldsomt rives festningsverkene den onde har fått bygge i hennes sinn. De er store, kraftige vegger av løgner fra helvete, men ikke større enn Han som er i himmelen. De bærer navnene angst, motløshet, frykt, sjalusi, selvforakt, svakhet og sykdom. Men en etter en må de bøye kne for Han som bærer navnet over alle navn. Og det ene navnet som rommer fylden av himmelens og jordens skaper reiser seg opp i henne og fyller henne fullstendig. Det er begynnelsen på en ny tid. Ørkenvandringen er over for denne gang og solen begynner å stige i horisonten. Den farger himmelen rosa og lilla og rød mens den strekker sine tynne stråler ned til henne og varmer den tynne kroppen med seg selv.


Nå begynner hun å se skattene hun fant i mørket. Hun snur seg og får øye på mannaen og vannkildene som holdt henne i live gjennom dødens landskap. Hun ser ørnene som bar henne på sine sterke vinger over de veldige tornebuskene. Hun ser menneskene hun ikke kjente som Han sendte til å vandre sammen med henne, og støtte henne opp de bratte klippene. Hun ser Lammet som ofret seg selv i løvens gap så hun ikke behøvde å frykte. Hun ser kjærligheten som har etterjaget henne og grepet hennes hjerte. Hun overveldes av Hans nåde. Og på ny overgir hun seg selv til å bli grunnfestet og gjort fullkommen i kjærligheten som driver frykten ut så hun aldri i evighet skal skjelve av redsel, men stå oppreist som palmetreet, trygg og tilfreds, full av nåde og sannhet slik som Han.


Hun ser enda ikke løftenes oppfyllelse. Det er fremdeles bare ord om framtida uten ansikt. Men hun vil ikke nok en gang slite seg ut i det hun prøver å oppfylle Hans løfter på egenhånd. Det ender bare med utmattelse og knuste hjerter og enda mer ventetid. Nei, denne gangen vil hun bare sitte der i stillhet og vente på at Han skal gjøre det – i Sin tid, i rett tid. Det kan storme rundt henne, det kan brake og blåse og snø og hagle kalde, harde, vonde ting mot hennes nakenhet. Men det skal ikke få ta hennes oppmerksomhet. Hun har blikket festet på Håpet, og hjertet hennes er fylt av fred og forventning. Hun vet at Han vil gjøre det. Hun vet at når stormen har rast forbi, når regnet har sluttet å piske henne i ryggen og havets voldsomme dønninger har lagt seg til ro – da vil Han komme i den stille vinden og hviske til hennes hjerte ”du er mitt barn, og Jeg elsker deg”. Da vil alle sårene gro, all smerte falle bort, all sønderbrutthet bli gjort hel. Da vil hun ta Han i hånden og reise seg i Hans kraft, og gå på vannet sammen med Ham.


Fremdeles sitter hun i strandkanten og venter. Frøene er sådd, men blomstene har ikke begynt å blomstre enda. Følelsene hennes skriker og sparker i desperasjon, tankene kjører berg og dalbane i toppfart. Men hun har valgt å hvile i Håpet. Hun har valgt å stole på Hans hjerte selv når hun ikke ser Hans hånd. Hun har bestemt seg for å vente på den stille vinden – hun vet at den kommer, for Han er alltid trofast.

Thursday, November 18, 2010

the river from His heart

there is a river. flowing from the depths of His heart. streams of love. and compassion. a mighty river. full of grace and life in abundance. a powerful river that flows wherever He wants it to flow. a river of no limitations. those who are planted by the river are being transformed from the inside out. freedom. peace. joy. are some of the fruits that grows by the riverside. but it doesn't happen by chance. you have to choose. to let your roots grow deep close to the river of Him. who chose you first. then He will pour out on you faith. to believe that all things are possible through Him. hope. to stretch forward and grasp the blessings that is already yours in Him. and greatest of all. love. so overwhelming that all you can do is just sit down in awe and adoration to Him who gave His life for you when you turned your back against Him. because He loves you. unconditionally. a love so powerful that it turnes your world up side down. a love that is able to heal every wound and brokenheartedness. a love that enables you to forgive and loose the chains that holds you down. a love strong enough to trust His heart even when you can't see His hands. a love so intense. yet so meek. and at last. all that you desire is to love Him back by loving others as He loves you.

Tuesday, April 13, 2010

spring time has come...

a new season has arrived. she embraces it joyfully. welcome
new hope. new peace. a new start
a new beginning on something new. expectations. a child's mind
a new chance. new freedom
new Love. more love. deeper love
new relations

it is time for the sun to rise higher on the sky
coldness disappears
snow melts, and all that was hidden underneath appears again. a touch of warm sun beams makes colors out of dirt. colors that live and grow and dance and smell like heaven
ice melts and she can swim in living water

a new time for old jogging shoes. mountains call her name
she is ready to go higher
she is ready to run and dance and be free. she is ready to stand on that mountain top and feel the strong wind trying to lift her up and throw her off the mountain while she is still standing there, confident, as she watches a new sun rise over her home

new revelation
a new song in her heart
a new melody in her spirit. creation is singing together with her
it is time for new life. a time for planting
she never doubt that a tiny little brown seed can become the most beautiful flower ever seen, or give the most delicious fruit ever tasted
mysterious are His ways
that's what makes Him so wonderful

here she is. standing in the middle of it all. with Him who has always been
present
in His presence
like a flower that presses its head above the suface and realizes that it wasn't created to live deep down in the dark, cold soil. but to lift its head above the surface and breathe and live and rejoice and be free and reflect some of the beauty of its creator

spring time has come

.

Saturday, March 6, 2010

Barefoot with Him forever

Naked and vulnerable, surrounded by expectations she cannot satisfy. Expectations of what she should do, who she should be, where she should go. Can't they see that she already is? Feeling miserable, but victorious. Feeling week, but strong. Can't they see that she is standing? Snow falls from heaven, makes everything look white and pure and light and easy. How can something so completely dark and lifeless become so amazingly wonderful? Because of Him. That's just how He is.

The sun kisses a wounded earth. She stretches her thin beams of light down and touches everything that is good and painful, makes it shine. Dark and cold have to flee when touched by the light that can't keep itself from transforming dead winter- landscapes into shining pearls that softens the hearts of everyone that sees the little wonder that surrounds them completely. All things she has seen makes her believe Him for all that she hasn't yet seen.

Soon she will take off her shoes and walk barefoot on the shore. The sharp stones will cut through her soft skin and make her bleed. Huge waves will crush towards her nakedness and wash away some of the pain she is carrying in her heart, so that she can be able to love more. She will follow the footsteps in the sand until the sun puts heaven and ocean on fire. Then she will sit down with her nakedness in the shallow water and listen to the wind that sings with the waves and makes miracle- music that gently covers her soul. She will close her eyes while her heart looks right into His face. All the things that kept Him on a distance is left behid, finally she can touch. Only a glimpse of His eyes will heal her wounds, and she will continue walking barefoot with Him forever...