Naken sitter hun i strandkanten hvor hun har sittet så mange ganger før. Naken og ekte og sårbar. Men det er annerledes denne gangen. Hun sitter fremdeles å venter. Venter på svar. Venter på å forstå. Venter på Han. Men denne gangen ligger hun seg ikke ned for å sove, holder rundt seg selv og gråter. Tårene renner enda, men øynene er åpne og på utkikk og hendene er rettet oppover i stille tilbedelse til Han som er god selv om hun ikke kan se Ham. Hun holder ikke lenger fast til seg selv, men hun gir slipp for å gripe Han. Hans navn er Håp. Den såre gråten som var så vond og smertefull er byttet ut med tårer fra livets kilde, levende vann til legedom og renselse. Hun har ikke flere ord. Hun bare sitter der og er til og elsker Han tilbake i sitt hjerte. Sakte men voldsomt rives festningsverkene den onde har fått bygge i hennes sinn. De er store, kraftige vegger av løgner fra helvete, men ikke større enn Han som er i himmelen. De bærer navnene angst, motløshet, frykt, sjalusi, selvforakt, svakhet og sykdom. Men en etter en må de bøye kne for Han som bærer navnet over alle navn. Og det ene navnet som rommer fylden av himmelens og jordens skaper reiser seg opp i henne og fyller henne fullstendig. Det er begynnelsen på en ny tid. Ørkenvandringen er over for denne gang og solen begynner å stige i horisonten. Den farger himmelen rosa og lilla og rød mens den strekker sine tynne stråler ned til henne og varmer den tynne kroppen med seg selv.
Nå begynner hun å se skattene hun fant i mørket. Hun snur seg og får øye på mannaen og vannkildene som holdt henne i live gjennom dødens landskap. Hun ser ørnene som bar henne på sine sterke vinger over de veldige tornebuskene. Hun ser menneskene hun ikke kjente som Han sendte til å vandre sammen med henne, og støtte henne opp de bratte klippene. Hun ser Lammet som ofret seg selv i løvens gap så hun ikke behøvde å frykte. Hun ser kjærligheten som har etterjaget henne og grepet hennes hjerte. Hun overveldes av Hans nåde. Og på ny overgir hun seg selv til å bli grunnfestet og gjort fullkommen i kjærligheten som driver frykten ut så hun aldri i evighet skal skjelve av redsel, men stå oppreist som palmetreet, trygg og tilfreds, full av nåde og sannhet slik som Han.
Hun ser enda ikke løftenes oppfyllelse. Det er fremdeles bare ord om framtida uten ansikt. Men hun vil ikke nok en gang slite seg ut i det hun prøver å oppfylle Hans løfter på egenhånd. Det ender bare med utmattelse og knuste hjerter og enda mer ventetid. Nei, denne gangen vil hun bare sitte der i stillhet og vente på at Han skal gjøre det – i Sin tid, i rett tid. Det kan storme rundt henne, det kan brake og blåse og snø og hagle kalde, harde, vonde ting mot hennes nakenhet. Men det skal ikke få ta hennes oppmerksomhet. Hun har blikket festet på Håpet, og hjertet hennes er fylt av fred og forventning. Hun vet at Han vil gjøre det. Hun vet at når stormen har rast forbi, når regnet har sluttet å piske henne i ryggen og havets voldsomme dønninger har lagt seg til ro – da vil Han komme i den stille vinden og hviske til hennes hjerte ”du er mitt barn, og Jeg elsker deg”. Da vil alle sårene gro, all smerte falle bort, all sønderbrutthet bli gjort hel. Da vil hun ta Han i hånden og reise seg i Hans kraft, og gå på vannet sammen med Ham.
Fremdeles sitter hun i strandkanten og venter. Frøene er sådd, men blomstene har ikke begynt å blomstre enda. Følelsene hennes skriker og sparker i desperasjon, tankene kjører berg og dalbane i toppfart. Men hun har valgt å hvile i Håpet. Hun har valgt å stole på Hans hjerte selv når hun ikke ser Hans hånd. Hun har bestemt seg for å vente på den stille vinden – hun vet at den kommer, for Han er alltid trofast.
