Det var visst Deg…

Barfot og usikker går hun med nølende skritt bortover den skitne asfalten. Hun vet ikke hvor hun skal, men tror hun går i riktig retning. Det er vindstille akkurat nå, men det betyr ikke at det ikke plutselig vil begynne å storme igjen. Det er ikke kaldt, men ikke særlig varmt heller. Det er som å vandre i et vakuum, hvor både mørket og lyset prøver å sluke henne på samme tid. Frykt legger seg som et tykt teppe rundt den tynne kroppen hennes, og prøver å riste den over ende. Utenpå skjelver hun, men inni har hun fred, for hennes hjerte vet at Lyset er sterkere enn mørket. Det har det alltid vært, og det kommer det alltid til å være, for lyset kan aldri miste sin kraft. De gangene hun begynner å tvile på det må hun stoppe og snu seg rundt. Da får hun øye på lyset som varmet hennes kropp da hun var kald, som strøk henne ømt over kinnet når hun gråt, som omsluttet henne da hun sov og som fikk grøftekanten til å spire frem de vakreste blomster, så hun ble fanget av synet av skjønnhet da asfalten ble mørk og skitten.

Noen ganger kommer fiendene imot henne for å stjele hennes håp. Hun løper ikke lenger og gjemmer seg i klippene slik hun pleide å gjøre, men hun går imot dem selv når hun er redd. Rustningen hun trodde skulle beskytte henne mot slag og sår og fall og nederlag, var bare, når alt kom til alt et stort stykke metall, uten kraft og styrke i seg selv. Og det som for andre hadde vært nøkkelen til seier, ble for henne årsaken til større tap og smerte. Nå har hun endelig lagt av seg rustningen, og hun kan merke at frihet begynner å slå rot. Uten skjold og sverd er hun sårbar og naken. Hennes motstandere og fiender ler av henne når hun kommer gående med sine bare føtter, fillete klær og nakne hender. Men de vet ikke at hennes hjerte bærer en kraft som er større og sterkere enn døden. De vet ikke at bak de fillete klærne og den skjøre kroppen, bor det noe som er så fryktinngytende at fjellene kaster seg i havet, noe så mektig at havet deler seg på midten, noe så stort at universet bare blir som støv i forhold og noe så grensesprengende vakkert at bare et lite glimt smelter jern som sola smelter is.

...Sakte begynner tårene å renne igjen. De kommer innenfra og slutter ikke å renne før hele kroppen hennes er ren. De såre bena kommer litt og litt frem fra sitt møkkete skjulested. De dype sårene kommer til syne, og de får muligheten til å gro. Hun er helt utslitt og trenger å hvile noen dager. Et sted underveis mistet hun tryggheten, og den dype vissheten om at hun er elsket. Hun kan ikke gå videre uten, hun må gå tilbake og finne det hun har mistet. Men hun er for sliten til å reise seg. Hun synker sammen på den støvete veien, lukker øynene og forsvinner for seg selv. Varme, sterke armer tar tak rundt den skjøre kroppen og løfter henne opp fra bakken. Hun greier fremdeles ikke røre på seg, bare ligger der, livløs i kjærlige armer som holder henne på en måte hun aldri har blitt holdt. Det som var ynkelig, hjelpeløst, sårbart og skjørt blir fullendt i styrken av disse nådefulle armene. Hun løfter blikket og ser inn i øyner som brenner av nidkjærhet og inderlig barmhjertighet. Aldri har hun sett slike øyne, fryktinngytende, og samtidig grensesprengende milde og kjærlige. Det er som om evighetens skjulte mysterier er gjemt i disse intense øynene, som har sin hele og fulle oppmerksomhet rettet mot hennes. Plutselig får hun øye på en ung jente i de flammende øynene til skikkelsen som holder henne oppe. Jenta er grenseløst vakker, full av kraft og styrke, mektig som en dronning, uredd og tillitsfull, rakrygga og fri, yndig men modig, liten men seirende. Tårer triller nedover de røde kinnene idet hun forstår hvem jenta er. Hun har ikke mistet sin trygghet, sin styrke eller sin skjønnhet, hun hadde bare glemt hvem hun var i Hans øyne. Hun hadde begynt å leite etter Hans kjærlighet i andre ting, og sakte men sikkert glemt ut hvordan det var å være hel, hvordan det var å være fullkomment elska av Han som er fullkommen Kjærlighet.

Nå ser hun Hvem som var Lyset når alt var mørkt, Hvem som var hennes styrke når hun var svak, Hvem som varmet hennes kalde kropp, Hvem som strøk henne ømt over kinnet og tørket tårene hennes, Hvem som omsluttet henne når hun sov, Hvem som fikk grøftekanten til å spire frem de vakreste blomster, og som løftet hennes blikk bort fra den skitne asfalten… Det var visst Deg. Du jaget etter meg med godhet og barmhjertighet, nåde og sannhet. Du gråt da jeg snudde meg bort og søkte etter kjærlighet i det som aldri kan tilfredsstille. Du vrei Deg i smerte da Du så mitt hjerte briste, og så fortsatte Du å jage etter meg til jeg endelig sank sammen av utmattelse så Du kunne løfte meg opp, nær til Ditt hjerte og elske meg hel igjen. Ja, det var Du, min elskede, det var Du…